Psykosomatisk traumeterapi er en terapeutisk retning utviklet ved Norsk Traumeterapi Institutt. Tilnærmingen bygger på en helhetlig forståelse av mennesket, der både individuelle erfaringer og relasjonelle mønstre inngår som sentrale deler av hvordan vi forstår oss selv og våre reaksjoner.

Utgangspunktet er at det vi har gjennomlevd, særlig belastende eller overveldende erfaringer, ikke bare lagres som minner, men også setter spor i hvordan vi opplever oss selv, hvordan kroppen reagerer, og hvordan vi forholder oss til andre mennesker. Forskning innen traumefeltet, blant annet av Bessel van der Kolk og Janina Fisher, viser hvordan slike erfaringer kan komme til uttrykk i nåtid som vedvarende uro, spenning eller nummenhet i kroppen, vansker med regulering av følelser, eller som gjentakende mønstre i relasjoner. Dette kan skje uten at sammenhengen er bevisst tilgjengelig.

Traumatiske erfaringer handler ikke bare om det som faktisk skjedde, men også om det som manglet. I dette arbeidet forstås traumer både som det en person ble utsatt for som ikke skulle ha skjedd, og som det en person hadde behov for, men ikke fikk. Dette kan for eksempel dreie seg om manglende trygghet, reguleringsstøtte eller emosjonell tilgjengelighet i tidlige relasjoner. Slike erfaringer oppstår ofte i perioder av livet der språk og bevisst refleksjon ennå ikke er utviklet. De kan derfor komme til uttrykk senere som kroppslige tilstander, reaksjonsmønstre og relasjonelle forventninger, uten at de er knyttet til tydelige minner eller fortellinger.

I dette arbeidet forstås ikke reaksjoner som feil. De ses som uttrykk for erfaring. Kroppen og nervesystemet reagerer slik det en gang har vært nødvendig for å håndtere det som skjedde – eller det som uteble. Når slike reaksjoner blir stående over tid, kan de imidlertid begrense opplevelsen av fleksibilitet, kontakt og handlingsrom.

Psykosomatisk traumeterapi retter derfor oppmerksomheten både mot individets indre opplevelse og mot hvordan erfaringene viser seg i relasjonelle sammenhenger. Gjennom økt kontakt med det som skjer i kroppen, følelsene og i møte med andre, blir det mulig å undersøke reaksjonene slik de faktisk fremtrer her og nå.

Arbeidet inkluderer metoder som gir tilgang til tidlige, ordløse erfaringer. Ved å arbeide direkte med kroppslige signaler, sansning og opplevelse, blir det mulig å nærme seg erfaringer som ikke nødvendigvis lar seg uttrykke gjennom språk, men som likevel påvirker hvordan en person opplever seg selv og andre.

Det terapeutiske arbeidet integrerer traumebevisst yoga, relasjonskonstellasjoner og oppmerksomhetstrening. Sammen gjør disse tilnærmingene det mulig å arbeide direkte med kroppslige aktiveringsmønstre, samtidig som relasjonelle erfaringer og mønstre synliggjøres og utforskes. Kombinasjonen gir et erfaringsnært arbeid hvor deltakeren ikke bare snakker om det som er vanskelig, men får mulighet til å oppdage hvordan det faktisk utspiller seg – i egen opplevelse og i relasjon.

En sentral føring i arbeidet er formulert av Judith Herman:

«No intervention that takes power away from the survivor can possibly foster her recovery.»

Dette innebærer at deltakeren ikke styres gjennom prosessen. Tempo, grenser og valg ligger hos den enkelte. Det legges til rette for at man kan merke egne reaksjoner, regulere seg selv og ta valg i kontakt med egen opplevelse.

Gjennom dette arbeidet kan det gradvis oppstå større fleksibilitet i hvordan man forholder seg til egne reaksjoner. Det som tidligere fremstår som fastlåste mønstre, kan bli mer bevegelig. Dette gir et grunnlag for økt regulering, tydeligere kontakt med seg selv og større handlingsrom i møte med andre.